Hvor er du? Hvem er du sammen med? Hva skal dere? Hvem følger dere? Skolen har begynt igjen og uker med god oversikt og tid sammen er over. Så hva skjer med oss når vi ikke lenger er akkurat der det skjer? Hvorfor klarer vi ikke å stole på at vi har trent barna våre godt nok?
Da jeg var liten gikk vi alltid alene til skolen. Det var ingen foreldre som hadde tid til å følge og hente hver eneste dag. Vi hadde ikke følgegrupper eller vennegrupper. Vi visste ikke at vi trengte det heller for så vidt, for ingen hadde ment at vi trengte det enda. Men plutselig en dag var det noen som fant ut at verden var for farlig. Mye farligere enn før…
Overbeskyttelsens tid.
Nå kan ikke åtteåringer gå til og fra skolen alene lenger. Ikke hvis de ikke har telefon. En telefon de kan ringe med dersom noe skulle skje. Eller er det derfor de får den? Får de virkelig denne lille datamaskinen med seg om morgenen for at DE skal føle seg tryggere? Personlig mener jeg deres verden blir langt mer utrygg det øyeblikket vi gir våre små håpefulle direkte tilgang til internett. At vi skaper en falsk trygghet for både barn og voksne ved at vi ukritisk gir barn den samme elektronikken som vi selv bruker. Den siste tidens avsløringer om hvilken informasjon vi overleverer til sosiale medier uten å tenke oss om, viser at ikke en gang vi voksne vet hva vi driver med der ute. Så hvordan kan vi da tenke at barna våre blir tryggere i hverdagen når vi gir dem tilgang til den samme verdenen. Og det uten at vi har noen som helst kontroll.
Så i stedet for å trygge barna i den faktiske verden, gir vi dem tilgang til et hjelpemiddel som i beste fall kan la oss snakke med dem. Men hva hjelper det? Hva er egentlig mest utrygt? Livet langs skoleveien – eller livet på internett?
Trygghet må skapes gjennom tillit
Hver dag prøver jeg å lære barna mine å gå fra meg. At det er trygt å bevege seg lengere og lengere bort. Jeg vil at de skal føle mestring i sin løsrivelse samtidig som de alltid skal vite at jeg er her. Det er min jobb som mamma å sørge for at de en dag klipper navlesnora og går helhjertet inn i sine egne liv. Og det arbeidet har for lengst startet. Jeg kan ikke vente til de begynner på videregående med å forberede dem på det de skal møte der ute – jeg må gjøre det nå! Og da må jeg begynne med meg selv. Jeg må tørre å ikke alltid vite. Jeg må tørre å slippe litt av kontrollen. Jeg må innse at dagene der jeg alltid visste hvor de var og hva de gjorde – er forbi.
Og jeg må skjønne at det er gjennom tillit jeg lar barna mine vokse inn i å ta ansvar for seg selv og egne handlinger. Jeg må ha tillit til mitt eget arbeid som oppdrager og forbilde når jeg slipper dem ut av døra og ut i verden.
Skoleveiens mestringskurs
Så da er det kanskje på skoleveien vi skal begynne. Med hinkehopp eller «første man frem». Med ranselen som slenger med litt for lange seler i et tappert forsøk på å vinne denne dagen. Å hindre åtteåringene fra å få kjenne på følelsen av å bli sluppet fri fordi man selv er redd, er etter min mening å gjøre dem en bjørnetjeneste. Å gi dem en telefon for å trygge seg selv faller i nøyaktig samme kategori.
La barn være barn. Gi dem styrke og selvtillit til å fly ut av redet. Gi dem teknologi de kan mestre og trygghet i bruken av denne. Det er ikke veien til og fra skolen vi bør frykte, det er alt det som skjer der i den virkelig store verdenen vi må være redde for. Og det er ikke en åtteåring klar for å ta inn over seg.
Skrevet av Janne Aalborg Reitevold for XPLORA
