Uansett hvor gammel jeg blir, så vil jeg aldri glemme følelsen av vår.
Det er akkurat som den sitter fast i kroppen. Lettheten ved å ta på småsko. Gleden over å se bekken på skoleveien vokse seg større for hver dag. Vi brukte flere timer hjem og bygde demninger og plukket blomster. Det luktet våt jord av hendene mine og kinnene brant lett når hodet traff puta på kvelden.
Jeg ringte aldri hjem. Jeg sa aldri fra hvor jeg var. Jeg spiste puffa ris med mer sukker enn melk hos Sindre og rusla lykkelig hjem til en ventende mamma. Hadde det vært i dag hadde vi sikkert snakket sammen minst tre ganger før jeg endelig kom hjem. I 1989 hadde jeg kanskje husket å ringe fra fasttelefonen om vi gikk inn et sted. Men mest sannsynlig ikke.
Kontrollgenerasjonen
Jeg tror ikke det er noe farligere å være barn i dag. Det skjedde grusomme ting før også. Den store forskjellen er nok heller at vi har mer kontroll. Vi er vant til å vite hvor alle er til enhver tid. Vi avtaler knapt noe lenger, vi sender heller enda en melding eller ringes enda en gang. Vi vil vite alt alltid og vi klarer ikke tanken på å gi slipp. Men er det ikke nettopp det vi som foreldre må gjøre? Er ikke oppgaven vår å gi barna vinger og lære dem å fly? Skal vi ikke gjøre alt vi kan for at de skal rive seg løs fra oss og leve livene sine i visshet og trygghet om at vi fortsatt er her om de trenger å komme tilbake?
Jeg liker også å ha kontroll. Den snikende følelsen av å ikke vite hvor barna mine er kjennes som kniver i magen. Jeg blir kvalm og uvel når jeg går gjennom grenda vi bor i og ingen svarer på ropene mine. Jeg hører stemmen min endre seg og pustens hastighet stiger i takt med pulsen. Jeg liker tanken på å kunne ringe dem. Liker at uvissheten kan byttes ut med visshet ved hjelp av et lite tastetrykk. At de kan ringe meg om de blir redde. At vi kan slippe unna frykten
Små skjermtroll
For meg med små barn har ikke spill og skjermtid blitt et uoverkommelig problem enda, men jeg vet at det vil dukke opp. Jeg kjenner foreldre som har gått tilbake på tidligere beinharde standpunkt og gitt etter for trampolinepresset for å få barna mer ut. Foreldre fortviler over alle apper og snapper som skal brukes og sendes. Barn som er mer sosiale på nett enn ute i den virkelige verden. Vi blir fanget i en falsk virkelighet som er vanedannende og suggererende. Et alt for tidlig møte med enkomplisert teknologi og et uoversiktlig nett av informasjon og skremmende bilder. Hvordan skal vi som foreldre kunne veilede våre minste inn i en verden vi knapt skjønner hele bildet av selv?
Gi barndomsminnene verdi
Livet er en øvelse i å ikke vite. En øvelse i å gi slipp. Men det er lov å slippe opp et lite skritt ad gangen. La muligheten til å ha kontakt være der, men uten alt det andre som følger med en vanlig telefon. Ta leken tilbake, gi barna friheten. La følelsen av den første turen ut med småsko manifestere seg i de små kroppene og skape sterkere minner enn dagene foran en skjerm noen gang kan gjøre. La teknologien bli en del av livet, men ikke overta deler av det. Barndomsminnene våre skal bli med oss for resten av livet og det er vi som må sørge for at våre barns minner blir verdt å ha med seg.
Jeg kan ikke si hva som er rett for deg eller dine barn. Jeg vet ikke hvor du bor eller hva du føler. Men jeg vet at et lite barn trenger både frihet og trygghet. Samtidig. Hvordan de blir det er kanskje sekundært, men slipp barna fri. Det er vår…
Janne Aalborg Reitevold
